Opp til for noen måneder siden trodde jeg at jeg levde et mer eller mindre normalt liv.. Vel, det viste seg å være feil. Jeg hadde vært blind.
For da ekskjæresten min gjorde det slutt med meg, var det som om hele verden gikk under. Men det var også en slags tankevekker, for hadde ikke dét skjedd, hadde jeg ikke innsett alt jeg har innsett, heller ikke fått en mulighet til å ordne opp i det.
Det første som slo meg, var paranoiaen. Den ble enormt forsterket etter bruddet, mest i forhold til hans venner. Jeg trodde ikke de likte meg lenger, og hadde bygget opp et hat for meg (bare fordi han gjorde det slutt?). Dette måtte gjøres noe med, for sånn kunne det ikke være. Jeg snakket med noen av dem, og fikk avkreftet tankene mine. De hatet meg ikke:)
En liten stund senere, begynte dette forferdelige tilfellet av paranoia og utvikle seg videre. Jeg begynte å tro at mine næreste venner også hadde noe i mot meg, helt plutselig. Også de "midt i mellom". Egentli alle. Det har dabbet litt av heldigvis, kanskje det bare var en fase. Men fortsatt hender det at jeg får sånne tanker, spesielt om de jeg ikke snakker så ofte med, eller hvis jeg snakker med de og får avslag, eller hvis jeg sier noe teit, da får jeg en følelse av at de misliker meg. Helt absurd!
Dette trodde jeg ikke at jeg hadde før, men jeg har jo bare måtte innse at i det siste forholdet jeg var i, tok jeg aldri initiativ til å være med vennene mine, eller folk generelt. Det eneste jeg gjorde var å dra hjem etter skolen, lage middag, og vente på at kjæresten skulle komme hjem fra jobb. Dette er jo helt åpenlyst at er utrolig slitsomt for den andre parten, noe jeg ikke så før det var for sent. Utrolig trist. Så, poenget mitt var at jeg ikke spurte folk om å finne på noe, i frykt for avslag, og denne "kjekke" paranoia-følelsen.
Jeg merker det går veldig ut over hverdagen på skolen, denne følelsen. Jeg kan ikke omgås folk uten å konstant tenke "er jeg god nok?" "tør jeg si noe nå uten at de syns jeg er teit?" "hvorfor sier ingen noe til meg?".
En annen "fasinerende" ting jeg har oppdaget om meg selv i et forhold, er at jeg har en lei tendens til å bli sur og irritabel for den teiteste ting, og la dette gå ut over resten av dagen. På slutten av forholdet skjedde dette omtrentlig annenhver dag. Noe så slitsomt! Ikke vet jeg hva det kommer av, men jeg håper psykologen min finner ut av det.
Jeg sliter også med ekstremt dårlig selvbilde/selvtilitt. Jeg klarer ikke se meg selv i speilet uten å finne feil. Den dårlige selvtilitten er det som gjør at jeg klynger meg fast til radiografutdannelsen. Jeg aner enda ikke om det er dette jeg virkelig vil, men om jeg slutter knekker jeg sammen. "Jeg får jo ikke til en dritt". Høyskoleutdannelse gjør at en føler seg litt smartere, kanskje. Og følelsen av å ha fullført noe så krevende, er helt sikkert en følelse jeg kunne trengt.
Jeg er veldig usikker på hvorfor jeg endte opp sånn. Jeg har jo ikke opplevd noe traumatisk i min barndom? Det eneste jeg kan huske er at jeg ble utstøtt (eller kanskje en blanding av å bli utstøtt, og ikke tørre å ta initiativ) på barneskolen og ungdomskolen, men det er vel normalt? Jeg var et supersjenert barn. Jeg er fremdeles irriterende sjenert, men håper å bli mindre sjenert med årene. Man kommer ingen vei uten å presse seg selv.
Det er én hendelse i nyere tid som _kan_ ha noe innvirkning på meg, uten at jeg i det store og hele er klar over det. Min kjære snille mamma, som absolutt ikke fortjente dette i det hele tatt, fikk diagnosen ME i 2006. Hun ble sykemeldt fra jobb, og klarte ikke gå på butikken å handle engang. Dette holdt på i 2 hele slitsomme år, med spørsmål om hun i det hele tatt kom til å bli frisk. Det var jo så lite forskning på denne sykdommen. Det var ingen kur. Men heldigvis, fantes det en mann. Phil Parker. Han hadde skrevet en bok om Lightning Process, et slags kurs som visstnok skulle bortdrive denne sykdommen. Dette foregikk i London, men det fantes heldigvis også et "lynkurs" i Oslo, over noen dager. Siste dagen, ettersom jeg har forstått, forandret alt seg, og mamma og pappa dro til London for å se Mamma Mia musikalen. Hun var "frisk" igjen. Men det skulle mye trening til før hun var ordentlig frisk, men det var jo klart et lyspunkt i enden av tunellen.
Alt dette, som blusset opp til en stor og svær ekkel klump etter bruddet, har gitt meg en depresjon som kommer og går akkuratt som den passer. Veldig upasselig, spør du meg. Jeg liker å være den glade, blide og smilende Monica, ikke den triste Monica som "bare vil snakke om hvor forferdelig hun har det".
Så, som dere sikkert har forstått har jeg mistet meg selv litt, føles det ut som. Med alt stresset som foregår rundt meg, har jeg konkludert med at jeg trenger en reise for å "finne meg selv". Om det er penger nok til det, har jeg store ønsker om at den turen blir til Dublin, Irland. Jeg drar forhåpentligvis på utveksling i 3 mnd siste studieår, siste semester. Så derfor vil jeg "utforske" byen litt før jeg binder meg fast til 3 mnd. Om ting går som planlagt reiser jeg i påskeferien 2011, om pengene strekker til, som sagt.
Jeg er ikke så flink på sånne innlegg som dette, det hele virker kanskje litt rotete. Det er en hel del mer å fortelle, men jeg orker ikke skrive mer nå:)
Sist men ikke minst vil jeg fortelle om noe som skjedde natt til Fredag. Jeg la meg, som normale folk gjør. Men iløpet av natten har jeg klart å plassere hodeputen min ved fotenden av sengen, fiske opp en gummistøvel fra gulvet, og brukt den som hodepute. Når jeg våknet den fredagsmorgenen hadde jeg vondt i nakken, og syns det var en merkelig tekstur på puten. Veldig merkelig. Men det er vel sånne ting som skjer!
H
